Dopingkontroll som analytisk-kjemisk problem

iform.no
Av iform.no august 16, 2004 16:21

Dopingkontroll som analytisk-kjemisk problem

Den analytisk-kjemiske utfordringen består i å finne de ulovlige substansene som eventuelt befinner seg i prøven, og dermed bevise at utøveren har forbrutt seg mot det gjeldende lovverket

Etterhvert som dopingavsløringer innen toppidrett blir en stadig mer framtredende del av nyhetsbildet, kan en spørre seg hvorvidt myten om det olympiske ideal der atleten besitter «en sunn sjel i et sunt legeme» ikke er annet enn det; en myte.

Doping er riktignok ikke noe nytt fenomen. Inntak av prestasjonsfremmende preparater har foregått omtrent siden man begynte å arrangere idrettsstevner, men det er først i senere tid man har innsett at dette er et problem utviklet det nødvendige begrepsapparatet for å gjøre noe med saken.

Ett av de mest grunnleggende problemene har vært å formulere en praktisk anvendbar definisjon på problemet. Den første definisjonen på doping ble gjort av Europarådet i 1963, men var for lite konkret til at den var anvendbar. Den inneholdt etiske og dermed lite håndgripelige elementer. Løsningen ble å lage en liste over prestasjonsøkende, og derfor forbudte, forbindelser, stoffklasser og metoder. Dermed ble doping definert som bruk av disse forbindelsene og metodene. Resultatet ble den internasjonale olympiske komites(IOC) forbudsliste, som stadig må revideres og utvides.

Beklageligvis er det slik at hver gang man løser et problem, gir løsningen opphav til en ny, sannsynligvis mer kompleks problemstilling enn den man hadde i utgangspunktet. Det har seg nemlig slik at et lovverk basert på en definisjon av forbudte substanser er fullstendig ubrukelig hvis man ikke har mulighet for å håndheve loven, og det er omtrent her doping blir interessant sett fra et analytisk-kjemisk perspektiv.

Prøvetaking
I Norge har ikke prøvetakingsprosedyrene forandret seg stort siden de først ble iverksatt på slutten av 1970-tallet. Dopingkontroll, herunder blod- og urinprøve, kan foretas på enhver idrettsutøver som er medlem av Norges Idrettsforbund(NIF) både i og utenfor konkurransesammenheng. Utøveren kan til enhver tid motta muntlig eller skriftlig innkallelse, der kontrollansvarlig bestemmer tid og sted for prosedyren, normalt umiddelbart etter at beskjeden er mottatt. Foruten utøveren er det bare det NIF-godkjente kontrollpersonalet samt eventuelt utøverens ledsager som er tilstede når prøven avgis. Hvis blodprøve skal tas, er det i Norge et tilleggskrav om at helsepersonell skal være tilstede, men praktiske og ikke minst økonomiske hensyn medfører at dopingkontroll stort sett er synonymt med urinprøve, noe som ofte er hensiktsmessig, i og med at mange av stoffene på forbudslisten konsentreres i urinen. Selve prosedyren foregår i korte trekk som følger:
? Utøveren må under påsyn av kontrollpersonale avgi urinprøve på minst 75 ml
? Den avgitte prøven fordeles på to lagringsenheter; en A-prøve på minimum 50 ml, og en B-prøve på minimum 25 ml.
? Resten av urinen testes umiddelbart med hensyn på pH og spesifikk vekt. Dette gjøres for å unngå at utøveren gis muligheter for å manipulere prøvens verdi ved for eksempel å fortynne urinen(ved å innta store mengder væske like før prøvetaking). ? Etter at urinprøven er avlagt og utøveren har oppgitt all bruk av medisinske preparater de 10 siste døgn, sendes prøven til et IOC-akkreditert laboratorium for analyse, hvilket i Norge vil si at prøven sendes til Aker sykehus.

Kort om analyseprosedyrene
Den analytisk-kjemiske utfordringen består i å finne de ulovlige substansene som eventuelt befinner seg i prøven, og dermed bevise at utøveren har forbrutt seg mot det gjeldende lovverket. I første omgang kjører man en såkalt «screening» på A-prøven, hvor innholdet av eventuelle ulovlige stoffer måles ved hjelp av væskekromatografi (LC), gasskromatografi (GC) og kombinert gasskromatografi (GC)/massespektrometri (MS).

Dersom screeningresultatet er positivt, gjør man en tilsvarende analyse av B-prøven, denne gang med en referanseprøve av det forbudte stoffet, og en «ren» referanseprøve. Deteksjon av forbudte substanser i B-prøven skjer stort sett ved hjelp av massespektrometri, og baseres enten på kvalitativ eller kvantitativ informasjon. Ofte er kvalitativ informasjon nok, hvilket vil si at tilstedeværelse av forbindelsen i urinprøven er bevis godt nok for at utøveren har brukt ulovlige substanser. Disse forbindelsene som ikke skal finnes naturlig i kroppen, går ofte under fellesbetegnelsen xenobiotics.
Kvantitative analyser er en god del mer problematiske, da det her er snakk om å detektere unormale verdier av naturlig forekommende forbindelser, som for eksempel testosteron. Med «unormale verdier» menes da overskridelser av det man antar er maksimalverdier hos «sunne» personer.

Det mest relevante eksemplet på kvantitative analyser er det såkalte T:E (testosteron/epitestosteron) forholdet, sett i lys av at 80-90% av alle positive dopingtester gjøres i forbindelse med bruk av androgen-anabole stereoider. Epitestosteron er et naturlig forekommende hormon med lignende struktur som testosteron(isomer), men som produseres uavhengig i kroppen.
Det normale T:E forholdet i urin varierer fra person til person, men gjennomsnittet ligger rundt et 1:1-forhold. Dette forholdet endrer seg ikke med mindre testindividet har en patologisk tilstand, eller har supplementert med androgene forbindelser(som inneholder kjønnshormoner). Ved inntak av for eksempel anabole stereoider kan testosteronkonsentrasjonen øke betraktelig mens epitestosteronkonsentrasjonen forblir konstant, fordi biosyntesen av denne skjer langs en annen reaksjonsvei. Naturlig forekommende T:E-forhold over 6:1 forekommer nesten ikke, og et T:E forhold over seks anses som positivt utslag på dopingtest.

Hvor effektive er egentlig testene?
Man kan spørre seg hvorvidt den stadig økende frekvensen av dopingavsløringer skyldes mer effektiv testing eller mer utstrakt bruk av illegale substanser blant atleter. Det er ingen tvil om at det har skjedd store fremskritt på den rent analytiske fronten.
Et eksempel er friidretts-VM i Aten i 1997, der man for første gang tok i bruk en «ny» metode, High Resolution Mass Spectroscopy, som gir såpass mye bedre oppløsning enn vanlig MS at enkeltioner kan isoleres. Samtidig som man får analysemetoder med stadig høyere sensitivitet, sliter man med helt grunnleggende problemer som gjør at atleter relativt lett kan «lure» dopingtestene.

Det største problemet er kanskje at man baserer analysene på screening av urinprøver. For det første er det slett ikke alle metoder og forbindelser som lar seg detektere ved urinprøver. Enten fordi forbindelsene ikke konsentreres i urin som for bloddoping (både «ren» bloddoping og inntak av blodfortykkende substanser som EPO), fordi molekylstrukturen til de forbudte substansene er for store til at de lar seg detektere ved hjelp av MS, eller at de har for kort biologisk halveringstid til at laboratoriene har mulighet for å påvise forbindelsene, som for veksthormoner(GH). I og med at man stort sett ikke tar blodprøve av atletene med mindre det foreligger et positivt screeningresultat av urinprøven, og mange forbindelser ikke lar seg detektere i screeningen, oppdages ikke doping.

Et annet problem, spesielt i forbindelse med kvantitative analyser, er at maksimalverdiene er så romslige at mange går fri. Spesielt gjelder dette grenseverdien for T:E forholdet, der det ikke er noe i veien for kunstig å øke konsentrasjonen av epitestosteron, slik at forholdet forblir konstant og atleten går fri.

For ytterligere å komplisere situasjonen, har det inntil helt nylig ikke eksistert begrensninger rundt bruken av såkalte pro-hormoner som for eksempel 19-norandrostendion, som omdannes til stereoidet nandrolone (hevdnavn omfatter blant annet Deca-Durabolin, et vanlig fenomen i kroppsbyggermiljøer) gjennom enkel hydrolyse, der en dobbeltbinding brytes opp og erstattes med to hydrogenatomer. Mer skal det ikke til for å omgå lovverket, selv om prohormonene er identiske med anabole stereoider hva alle praktiske hensyn angår. Og selvfølgelig ligger det store penger i det å produsere prestasjonsfremmende midler som omgår lovverket til IOC.

Nettopp penger er en stor del av problemene rundt doping; så lenge det ligger så mye penger i toppidrett at det er økonomisk levedyktig både for utøvere å bruke ulovlige substanser og for industrien å drive forskning rundt smutthullene i lovverket, vil doping være et utbredt fenomen i idrett.

iform.no
Av iform.no august 16, 2004 16:21

Kommentarer

Annonser



Nyhetsbrev

Meld deg på vårt nyhetsbrev og motta gode tilbud og nyheter

* påkrevd


Annonser