Vinnerskaller og Jernmentalitet

Av Ole Andre Lie november 3, 2017 08:00 Oppdatert

Vinnerskaller og Jernmentalitet

Hvorfor blir de beste best?

Både i idrettsverden og ellers i livet, har vi det man så populært kaller vinnere og tapere.

vinnere-tapere-2015

Hva som gjør at noen er og blir bedre enn andre er et klassisk diskusjonstema, som har blitt analysert både titt og ofte.

I denne artikkelen skal vi ikke på noen måte forsøke å komme med noen nye revolusjonerende påstander, oppdagelser eller argumenter omkring dette temaet, om hvorfor noen lykkes og andre ikke, men tenkte likevel det kunne være interessant å ta en liten titt på hvilke definerbare og klassiske faktorer som kjennetegner toppidrettsutøvere generelt eller i enda mer ekstreme fall vinnerne – de beste av de beste.

Som i de fleste andre sammenhenger i samfunnet vi lever i, og kanskje til og med i enda større grad enn ellers, spiller gavene, eller som man vanligvis definerer det i idrettsverdenen, begavelsene eller det ”medfødte talentet” en stor rolle. Skal man for eksempel bli langdistanseløper er det jo en fordel å være født med gener som tilsier at man er lett på tå og slank. Eller i motsatt fall; skal man bli vektløfter er det i alle fall ikke dumt å være kraftig bygget fra naturens side. Eller for å trekke en føring til livet ellers; Er man født rik, har man bedre forutsetninger for å fortsette med å være det enn hvis man er født fattig. Uten at vi skal våge oss inn på noen antropologiske eller sosiologiske diskusjonsbare avstikkere her.

Talent;

Hvordan definerer og klassifiserer man et medfødt talent, og hva talent egentlig er? Og når, på hvilke stadier (les; barndommen/ungdommen) er det riktig, eller for den saks skyld viktig (hvis det da er det?), å konkludere med eller klassifisere om èn har talent eller ikke. Og må man ut ifra den klassiske definisjonen om at talent vil si at man virkelig er naturlig god til noe (har en medfødt begavelse), ha talent for å bli god i det man ønsker? Kan man evt. bli god i noe uten å ha talent? Begrepet talent er etter min mening ofte for smalt, eller for vidt betegnet, alt ettersom hvordan man ser det.

Om talent utelukkende blir definert som noe man er naturlig svært god i som svært ung fra naturens side, og at man dersom man bare “satser” vil bli så god man bare vil, og motsatt at man dersom man ikke har dette definerte talentet, ikke har en sjanse, er begrepet etter min mening altfor snevert. Vi har haugevis av eksempler på barnetalenter som “det aldri blir noe ut av”, og som legger opp det de hadde talent i, allerede i ung alder. Motsatt har man dem som aldri utmerket seg nevneverdig som unge, men som hele tiden holdt det gående, som aldri gav seg, som aldri gikk lei, og som på tross av det “manglende talentet” maktet å bli best gjennom beinhard kjemping og trening. (Hva med denne “stayerevnen”? er ikke det en type talent? Treningstalent!? Kanskje er dette det viktigste talentet man kan ha!!!)

Samtidig mener jeg begrepet også i flere tilfeller blir benyttet for vidt, samtidig som det er snevert. Dette høres kanskje ut som en umulighet, men i tilfeller der man konkluderer med setninger som for eksempel denne; “synd at han ikke fortsatte, han kunne jo blitt så god han bare ville. Han hadde jo et enormt talent”, ligger det altfor mange føringer og bestemmelser for talentets viktighet, og begrepet talent blir gitt en altfor vid egenskap. I denne konklusjonen trekker man i overkant store føringer mot slutningen om at det eneste man egentlig trenger å gjøre for å bli virkelig god er å ha “dette talentet”, samt fortsette med idretten til du blir best. Slike kommentarer er etter min mening urettferdige og mangelfulle når det gjelder innsikt, i forhold til hva som kreves for å bli best.
Min konklusjon eller bestemte oppfattelse om du vil, av talentets viktighet, i definisjonen av at talent er en medfødt begavelse, er at det selvsagt er en stor fordel og en kjempebonus å ha et slikt talent for å bli god og best, men langt fra noen nødvendighet. Vi har mange eksempler på utøvere som ikke ble betegnet som spesielt talentfulle i idretten sin som barn. For eksempel en herre ved navn Johan Olav Koss, som etter sigende stort sett endte langt ned på resultatlistene helt frem til han var 15-16 år.

vinnere-tapere-20154

Motivasjon

Faktor nummer en, som alltid må være på plass for å få til noe, eller i dette tilfellet bli best i noe, er MOTIVASJON. Indre gjennomgående motivasjon, en glød, som vedvarer og overlever uansett hvilke prøvelser den blir utsatt for. Noe for eksempel nevnte Koss må ha hatt mye av. Har man denne typen motivasjon har man en indre drivkraft i seg, som ikke lar seg stanse. Det er viktig å merke seg at vi her ikke snakker om en motivasjon som for eksempel går på å ville bli god, fordi det på mange måter jo kan lønne seg å bli god. For eksempel økonmisk e.l. Den dype og reelle typen motivasjon vi her snakker om, er noe som utøveren kanskje ikke en gang kan sette ord på. En ekte motivasjon som kommer innenfra, fordi det gir en ubeskrivelig mening, glød og helhet for den enkelte å gjøre alt man må for å bli best. Denne typen motivasjon er aldri påvirket eller betegnet av ytre faktorer, som nevnt for eksempel status eller økonomi. Motivasjon i seg selv, og definisjonen av motivasjon må konkretiseres for å kunne forstå det som fremmer ekte vinnermentalitet. Vinnermentaliteten, den som fører utøvere til toppidrettsutøvere, og til det ypperste av det ypperste, det som gjør at man skiller seg ut, og blir best, er jeg overbevist om krever en type indre motivasjon som for andre kan være vanskelig å forstå omfanget av.

Vi snakker her om noe, som jeg tror noen utøvere nesten ikke engang selv, vil tenke på som motivasjon. Fordi det de driver med er en så viktig, fundamental og gjennomarbeidet del av hvem de er, at det i bunn og grunn er en selvfølgelighet at de gjør alt det som kreves uansett hvor mye det koster. Både treningsmessig, hvilemessig, kostholdsmessig, eller hva den enn måtte være. Å ikke skulle gjøre det er ikke en gang et tema. De trenger altså ikke presisere, eller definere noen indre motivasjon for seg selv. Den bare er der, og er trolig også en hovedfaktor til at de makter og orker å bli best. Lysten og viljen til å bli best, drivkraften til å fortsette når det er tungt, evene til å tåle litt mer enn alle andre, og trene tyngre, mer og smartere enn konkurrentene. Det man gjerne kaller hele pakka, er der fra begynnelse til slutt, hver eneste dag, hver eneste uke og hver eneste måned, år etter år. Nå sier jeg ikke at det er slik at man dersom man har denne typen motivasjonen helt sikkert vil bli best. Det er fortsatt en svært lang vei fra å ha denne motivasjonen og gløden, til å bli så god. Det jeg mener er at man dersom man ikke har denne indre motivasjonen, ikke har mulighet til å bli best.

Faktorer som tilfeldigheter, timing, skader, tilrettelegging av forhold rundt trening, hvor man bor og kommer fra osv. kan man naturligvis aldri se bort fra. Det er alle svært avgjørende faktorer for hvor god man kan bli, men har man denne motivasjonen som beskrives over, har man i alle fall de beste forutsetninger for å lykkes.

Mentalitet

Hva skaper og fører så denne motivasjonen med seg videre? Jo! Hvis man ser på eksempler fra vårt eget land, på de beste utøverne vi har, eller har hatt, hva kan man si og hva kan man tydelig se kjennetegner disse. Hva kan man si at utøvere som Bjørn Dæhlie, Vegard Ulvang, Olav Tufte, Vebjørn Rodal, Ole Gunnar Solskjær, Kjetil Andre Aamot, Petter Northug, Ole Einar Bjørndalen osv, har til felles, selv om de alle er forskjellige? Jo hvis du hører dem snakke, og ser dem på TV, kan vi nesten alltid sense at de har denne viktige indre motivasjonen. Men kan vi si noe mer? Er det andre ting man kan sette fingeren på ut ifra hva de sier, hvordan de oppfører seg, eller hvordan de forholder seg til ting og fremstår generelt?

Så absolutt vil jeg si. Det som slår meg når jeg hører dem snakke eller bli intervjuet, er hvordan de alltid er dedikerte, og analytiske ovenfor sine egne faktiske prestasjoner. De blir selvsagt glade når de vinner, og skuffet når de taper, men lar seg sjelden rive med like mye eller lenge som kommentatorer eller publikum. Selv der i seierssekundene søker de etter, og er opptatt av hva som kan gjøre dem enda bedre. Og hvor finnes forbedringspotensialet i de spesifikke situasjonene de har vært gjennom, – i løypa eller på banen. De er opptatt av prestasjon, og fokus, snarere enn plassering og glamour. Hvor ofte har vi ikke hørt Bjørndalen si at han ikke er fornøyd, selv om han vant, fordi han skjøt to bom, eller kom i skytestilling litt for sent. Det høres nesten arrogant ut, men han mener det faktisk. Og legg bare merke til fokuset; – Det er sjelden rettet mot hvorfor de tapte, men heller på hvorfor de eventuelt ikke vant, og hvordan de kan vinne neste gang. Fokuset har de på seg selv. De er ikke opptatt av hva motstanderen gjør eller ikke gjør. Fokuset er utelukkende på hva de selv kan gjøre noe med, og hva som skal skje videre, ikke det som allerede har skjedd. Viljen, målbevisstheten og mentaliteten, og det definitive og sultende ønske om å bli best er så enormt at de hele tiden greier å flytte grensene, holde seg på tåhev, bli litte grann bedre enn sist, for og fortsatt være best. Det lille hakket foran de andre.

vinnere-tapere-20153

På toppen av toppene er marginene så små, at de som ikke har denne iboende, gjennomgående og altoppofrende mentaliteten ikke har en sjanse. På alle nivåer vil jeg i henhold til dette si, at fokuset og den mentaliten man greier å skape ut av sin egen motivasjon og situasjon, er totalt avgjørende for hvor langt man kommer eller kan komme, enten det gjelder løping, fotball, ballett, ski eller kroppsbygging. Den skiller de beste fra mengden og de aller aller beste fra de nest beste. De bestes mentalitet kan man oppsummert si nesten utelukkende er; – Jeg skal bli best, uansett, koste hva det koste vil.

De stiller aldri spørsmålstegn ved om de er gode nok. De vet de er gode nok, og “aksepterer ikke” ovenfor seg selv, at noen er bedre. De er det Johan Kaggestad kaller for ekte Vinnerskaller, og det vi med 100% sikkerhet kan si at disse har er Motivasjon og Vinnermentalitet. Trolig har de fleste av dem også hatt mer enn et snev av ”talent”, men som beskrevet tidligere er det lang vei fra medfødt talent til toppidrettsutøver, og om du spør meg, og om jeg blir nødt til å velge, vil jeg påstå at det å ha “treningstalent”, gode rutiner og stayerevne som ung, er mye viktigere enn dette medfødte idrettsspesifikke talentet, hvis målet er å bli best. Et evt. spesifikt talent gir deg bonusen og forspranget på de andre i ung alder, og kan kanskje også være en ekstra motivasjonsfaktor og springbrett, men det er motivasjonen og mentaliteten og viljen, som tar deg videre og som avgjør ditt potensial.

Hva kan så vi «vanlige» mennesker lære av dette? Jo, kanskje vi kan gjøre oss opp noen tanker rundt forhold i vår egen livssituasjon. Kanskje kan vi bli mer bevisste og ”mindfulle” på hva vi selv er gode til, hva som er viktig for oss, og hvordan vi evt kan greie å holde fokus på hva som er viktig og riktig for oss. (Jeg snakker ukentlig med mennesker som ikke vet eller er bevisst på hva de er gode på eller som vet hva som er viktig(st) for dem i livet, og det sier seg selv at det er en stor brems for selvrealisering, mestringsfølelse og til slutt følelse av lykke).

Noen kan kanskje bruke denne artikkelen som inspirasjon. Og andre kan kanskje ikke bruke det til noe som helst, men i alle fall tenke at det alltids var greit å lese.

“A few of our days we are all able to take big steps. But it`s the other days that separate success from failure, – the hard days, when we need to push ourselves, and decide to take the small ones”.

Av Ole Andre Lie november 3, 2017 08:00 Oppdatert

Kommentarer

Annonser



Nyhetsbrev

Meld deg på vårt nyhetsbrev og motta gode tilbud og nyheter

* påkrevd


Annonser